Og vips, så var det over en måned siden forrige innlegg. Jeg
beklager at jeg ikke er den mest aktive bloggeren i verden, men dere vet
hvordan det er; når man har det travelt flyr tiden alt for fort, og plutselig
har det gått enda en måned. Nå har vi faktisk vært i Sendai i 6 måneder!
What? I know! Det har gått så utrolig fort at det er litt skremmende…
Det betyr at vi er omtrent halvveis i vårt japanske eventyr, noe som jo er litt
trist.
I Januar fikk vi besøk av David sine klassekamerater, Mads og
Jørgen. De tok seg en velfortjent ferie til Japan etter at prosjektoppgavene var
levert, og kom innom oss i Sendai i noen dager.
Jørgen
Mads
Guttene ankom Sendai på torsdagen og dro videre til Nagano tirsdagen
etter.
På fredagen ruslet de rundt i byen på egenhånd, ettersom
David og jeg var på jobb, men kom innom universitets-campuset vårt for å spise lunsj sammen med oss på ramen-sjappe.
Kvelden tilbraktes på fest med studenter og professorer fra labben min. Vi hadde to gode grunner til å ta en fest: 1. labben hadde besøk av en forsker fra USA. 2. Jeg hadde bursdag!!! :D Jeg
fikk velge mat, og da ble det selvfølgelig shabu shabu, en av mine japanske
favoritter.
Life-size Chopper bamse jeg fikk fra labben. iiii :D
Det var en veldig hyggelig bursdagsfeiring, og jeg fikk til
og med presang fra både labben og våre norske besøkende. Hvis noen lurer, så er den rosa noten en «otamatone», et slags
elektrisk en-strenget instrument. Veldig gøy når man spiller selv, ikke fullt
så gøy å være publikum.
Min nye rosa Otamatone.
På lørdag gikk vi tur til et av Sendais tydeligste
landemerker: en 100 meter høy statue av en buddhistisk gudinne. Det tok oss en
drøy time å gå fra den internasjonale studentbyen, hvor vi bor, til statuen.
Da vi kom frem til statuen hadde den dessverre akkurat
stengt dørene for dagen, så vi fikk ikke klatret opp trappene på innsiden for å
se på utsikten. Vi fikk derimot høre en munk synge en bønn foran statuen, noe som
var fint og spesielt. Etter at statuen var behørlig beskuet og fotografert, og fingrene mine
var blitt til istapper, dro vi tilbake til sentrum for å spise middag på en
kinesisk diner i toppen av Parco-senteret.
Alt var godt!
Søndagen ble tilbrakt sammen med Amezawa-sensei (sjefen min). Etter festen på fredagen inviterte han oss med på tur til en varm kilde (onsen) i området. Vi takket selvfølgelig ja, og ble hentet søndags morgen. I kjent japansk stil ble den forventet korte turen like
greit en dagstur rundt omkring i Miyagi (nei, ikke treneren til karate-kid, men
navnet på prefekturen vi bor i). Det ble
en interessant tur med første stopp i Matsushima.
Så dro vi videre til kystområdet i Miyagi som ble svært
hardt rammet av tsunamien i 2011. Det var ganske uvirkelige bilder som møtte
oss og det var nok første gangen det gikk opp for meg hva som faktisk skjedde
her for bare 3 år siden.
Før 11.03.2011
Etter 11.03.2011
Store områder ble totalt ruinert og nå, tre år senere, er det meste ryddet bort. Noen få ting er gjenreist, men store områder mot kysten er bare øde slik som dette.
Et par bygninger som ble skylt av sted ligger fortsatt igjen i området, som minnesmerker etter det som skjedde.
Typisk plakat som viser hvor høyt opp vannet kom under oversvømmelsene.
Etter sterke scener dro vi videre til onsen, som det naturlig
nok ikke er så mange bilder fra, og til slutt endte vi opp på
rullebåndsushirestaurant.
Mandagen var nasjonal fridag, så vi fikk litt ekstra tid med
gjestene våre til å dra på oppdagelsesreise gjennom Sendai.
Mads er flink kjøkkenhjelp.
...men kjøkkenvaskene er litt lave her i Japan...
Home sweet home
Dagens mattenøtt: finn sammenhengen i leilighetsnummereringen...
