Fuijsan -富士山にのぼったことがある？

For noen uker siden dro vi på tur til Japans høyeste fjell, Fujisan, for å nyte toppen av japansk friluftsliv (pun intended). Vi kjørte fra Sendai natt til mandag for å komme frem i god tid før vi skulle begynne å klatre kvelden etter. Det hadde nemlig blitt bestemt at for å nyte det beste Fujisan har å by på, skulle vi begynne å klatre om kvelden slik at vi nådde toppen klokken 5 om morgenen og kunne se soloppgang fra toppen av den 3776 meter høye vulkanen.

Fujisan om våren. Merk store mengder snø på toppen.

Fujisan, Kamakura og Sendai er merket.

Fujisan er kun mulig å bestige om sommeren, fra juli til tidlig september, på grunn av vanskelige værforhold og store mengder snø resten av året. Derfor sier det seg selv at Japans mest kjente landemerke er ganske fult av folk fra både inn- og utland i åpningstiden. Vi ble på forhånd advart om at klatreturen ikke skulle tas lett på, og at det var viktig å forberede seg godt, og ta med riktige klær, sko, energirik mat, vann og hodelykter ettersom vi skulle klatre første halvdel i mørket. Vi hadde også hørt rykter om at oksygentanker var en lur investering, ettersom oksygennivået mot toppen blir merkbart lavere. Så med riktig utstyr, godt selskap og godt mot dro vi av gårde.

På veien dit var vi turister i Kamakura, en liten havneby i nærheten av Fujisan. Stedet er kjent for vakre templer så vel som en daibutsu (=stor Buddha) støpt i bronse på 1200-tallet. 

Kamakura

Daibutsu

Nobu-san viser sine akrobatiske ferdigheter.

Etter et par timer med sightseeing, spiste vi på en smal restaurant hvor de serverte den lokale delikatessen shirasu (=baby sardiner). Man kunne selv velge om man ville ha shirasu-en rå, kokt eller hafuhafu som vist på bildet. 

Etter lunsj kjørte vi til en slags kombinert onsen og rasteplass for klatrere, hvor vi fikk spise og hvile litt før klatringen begynte. Klokken 19:30 tok vi en buss fra foten av fjellet opp til 5. stasjon (2300 m høyde) som er den vanligste plassen å starte turen fra. Vanligvis tar det omtrent 6-7 timer å klatre fra 5. stasjon til toppen, men vi var forberedt på å bruke litt lenger tid, ettersom vi klatret i mørket.

Klokken 21:30 begynte vi å gå. 

Tripp trapp tresko, klare for tur.

En jente fra Australia slo følge med oss et stykke på veien, ettersom hun ikke hadde hodelykt og trengte noen som kunne lyse vei. Vi nådde første stasjon fortsatt ved godt mot, og fikk brennmerket gåstavene våre  med stasjonens nummer og høyde over havet. Utsikten på veien opp var nydelig.

Det var mange som klatret selv på den tiden av døgnet, men det hadde nok vært enda flere hadde vi klatret opp på dagen. 

Første stasjon med hele gjengen pluss en hyggelig australier.

Her brennmerkes stavene.

Yaaay!

Utsikten var utrolig.

Uslåelig vakkert.

Turen var ganske hard, og tempoet ble stadig saktere jo høyere opp vi kom. Gåstokken var virkelig en livredder. Med dens hjelp kunne man lettere bruke hele kroppen til å klatre og løfte seg opp de vanskeligste partiene. Etter at den vanskeligste klatringen var over, ble veien til en bratt, grusete skråning som svingte seg opp over fjellsiden. Det var heldigvis lettere å gå, og man trengte ikke være så redd for å falle hvis man tråkket feil, slik den første delen hadde vært. 

Da vi nådde stasjon nummer 8.5 ved 3450 meters høyde, var jeg rimelig sliten men verst av alt var jeg ganske kvalm, noe som nok skyldtes lite oksygen. Jeg bestemte meg derfor for å bli på 3450 meters høyde og hvile og få litt oksygen fra flaske for å bli bedre. David, min prins, ble værende på stasjon 8.5 sammen med meg, og vi bestemte oss for å betale 3000 yen for å komme inn i hytten på stasjonen og sove i 1.5 time før soloppgang. Jeg tror aldri jeg har sluknet så fort. 

Stasjon 8.5, 3450 meter over havet.

Iherdige klatrere som vil se soloppgang fra toppen av fjellet.

Klokken kvart på fem sto vi opp igjen og gikk ut for å se solen stå opp. Det var ubeskrivelig vakkert. Jeg fikk også noen bilder fra vennene våre som nådde toppen. Det så ut som det ble ganske folksomt der oppe. 

Et stykk sliten men fornøyd Dehlia.

På toppen var det et fargerikt folkehav.

Oike og Nobu.

Resten av gjengen på toppen.

Turen ned igjen var lang og bratt, men utsikten var uslåelig. Vi traff på resten av gjengen på veien ned. 

Den buktende veien hjem.

Den dansende plastikkposen.

 På den ene siden av fjellet kunne vi høre en tordenstorm som laget høye drønn til og med over skyene. Uværet nådde heldigvis ikke opp til oss. Vi var utrolig heldige med været.

Høyt over skydekket

Til og med de helt minste i familien ble med på turen opp fjellet.

Bratt og steinete. Slitne ben skle lett på det ujevne underlaget.

Vel nede var vi alle ganske utslitte, ettersom vi i løpet av de siste 48 timene kun hadde sovet et par timer, enten i bilen, på et gulv, eller for min del 1,5 time i en 50 cm bred køyeseng i full fjellturhabitt. 

Gonoi og Oike zzz

Nobu og David

Wang-san zzz

Det var med andre ord på høy tid å slappe av litt, og hva er vel bedre for avslappning enn en tradisjonell ryokan?

Tur-gruppe navnet vårt: 照里愛と愉快な仲間達= Dehlia og de lystige kameratene.

Etter å ta tatt en laaang dusj, spist herlig mat og sovet en 4 timers lang ettermiddagslur (døgnvill sa du?) sto vi opp igjen for å spise middag, leke med fyrverkeri og feire turens suksess med nomikai (=drikkefest). Siden jeg ikke drikker alkohol hadde de funnet fine alternativer og jeg fikk smake alkoholfri umeshu (=en slags plommelikør) og blåbærsaft. 

山 / やま / fjell

Ser du likheten?

Nomikai

Blåbær-kanpai!

Dagen etter sto vi opp for å ta et morgenbad i en innsjø rett ved ryokanen vår, med fujisan i bakgrunnen. 

Det ble virkelig en uforglemmelig tur, og jeg er utrolig takknemlig for å ha blitt invitert med!

 私の愉快な仲間達 に ありがとうございます！