Eventyr i Tokyo!

Tidlig onsdags morgen, første januar, var vi på Sendai stasjon, på vei til hovedstaden, Tokyo! Fra Sendai tar det kun snaue to timer med shinkansen å komme seg dit, veldig greit.

Japan er kjent for shinkansen-toglinjene sine som gjør det veldig lett å reise fra ene enden av landet til den andre på kun noen timer. Togentusiasmen i Japan er altså høy og mens vi ventet på toget sto denne faren og sønnen hans og beundret de to nyeste togtypene Japan har å by på, Komachi (grønt) og Superkomachi (rødt).

Vi ankom Tokyo på formiddagen og dro av gårde til hotellet vårt. Etter at vi hadde lagt fra oss bagasjen der, ruslet vi gatelangs på jakt etter en plass å spise lunsj. Som jeg har nevnt tidligere er nyttårsferien en tid man tilbringer med familie, og mange japanere drar derfor ut av storbyene og hjem til landsbygda for å feire høytiden. Nå vet jeg ikke hvordan gatene i Tokyo vanligvis ser ut midt på dagen, men jeg antar at de er litt travlere enn dette:

I tillegg til at gatene var tomme, holdt de fleste restaurantene stengt, så lunsj ble en liten utfordring, men til slutt fant vi en japansk diner som hadde åpent på denne, Japans aller helligste helligdag. Og på veien dit fant vi en morsom restaurantreklameplakat. Høhøhø.

Jeg fant en mulig forklaring på skjelingen på den store verdensveven. Ved å anstrenge seg veldig vil ofte øynene skjele, og dette ble derfor brukt i tegninger av barske samuraier i slagscener o.l. for å vise hvor tøffe de var. Kanskje var han fyren her en bad-ass-nudelbakende-samuari? Ikke vet jeg. Mye latter kom i alle fall ut av det.

Etter lunsj tenkte vi at det var på tide med litt kultur, og bestemte oss derfor for å dra til Meiji jingu som er det største tempelet i Tokyo. De fleste drar til tempel med familien for å be en bønn for det kommende året første nyttårsdag, så der tenkte vi det sikkert ville være folksomt. Jepp, det var det! Vi hadde egentlig bare tenkt å gå bort til tempelet og ta et par bilder, og ferdig med det. Men slik gikk det ikke. Mens vi gikk på grusstien opp mot tempelet sammen med en haug med andre, stoppet plutselig folk opp.

På de sekundene det tok oss å innse at menneskene foran oss var bakerst i køen frem til tempelet, var det allerede blitt dannet en så lang kø bak oss, at vi bestemte oss for å bare bli stående. Det kunne jo ikke være sååå lang kø vel? 1,5 time senere var vi endelig fremme med tempelet og på ca 30 sekunder var opplevelsen vi sto i kø for over.

Men en ting skal japanere ha, de kan det der med å stå i kø! Jeg er imponert både av enkeltpersonenes tålmodighet og høflighet, og offentlighetens organiseringsevner! Langs hele køen var det fullt av politi med megafoner som ba folk om å gå rolig og oppføre seg fint. Fremme ved selve tempelet slapp de inn folk i puljer på ca 100 folk om gangen.

Fremme ved tempelet kastet folk penger oppi et stort samlenett.

Etter tempelopplevelsen dro vi til Roppongi Hills for å spise middag og se på området. Det er en veldig fancy pancy del av Tokyo, men med mye stilig kunst også slik som denne edderkopplignende skulpturen.

Og denne fem meter høye rosen.

Dagen etter traff vi Camilla, en venninne fra Trondheim som også bor i Japan for tiden og dro til Keiserpalasset for å se keiseren vinke. Dette ble nok en kø-opplevelse. Men igjen ble jeg imponert over hvor raskt det gikk å gjete flere titusener av mennesker opp til palasset og ut igjen etter at vinkingen var over.

Samtlige ble kroppsvisiterte før de fikk gå i kø opp til palasset.

Keiseren møtte opp på balkongen sammen med keiserinnen og en haug med søte jenter i pastellfargede kjoler som vinket pent. Det føltes litt som å se kongen på 17. mai. Folk viftet med flaggene, jublet og ropte «Banzai!» (Hurra!). Det var veldig bra stemning.

Etter keiservinkingen ruslet vi litt rundt til vi endte opp ved det kontroversielle Yasukuni Shrine. Her var det også folksomt og mange sto i kø for å komme frem til dette tempelet for å be. Yasukuni Shrine er et shinto tempel som er dedikert til de som har falt i krig for Japan, noe som inkluderer både krigshelter og krigsforbrytere. Rundt nyttårstider er det tradisjon for den japanske statsministeren å besøke Yasukuni. Dette har imidlertid skapt sterke reaksjoner internasjonalt, spesielt i Kina, fordi det blir oppfattet som respektløst å hylle krigsforbrytere. Japanerene selv mener at det ikke er ment respektløst, men man kan jo kanskje forstå at det oppfattes slik av resten av verden. Uansett.

Mens David sto og filmet en mann som sang ble vi plutselig kontaktet av en mann som sa at vi måtte gå og ta bilde foran en rød vegg med gullblomst på, fordi dette var et fint «shot-point», eller «shotto pointo» som han sa. Her er vi foran det nydelige shotto pointo. Jeg fikk ikke lov til å stå lenger til høyre fordi da dekket jeg til blomsten i midten. Så da det ble det slik.

Vel, for å gjøre en veldig lang historie kort, endte vi opp med en spandabel guide resten av dagen. Etter å ha tatt bilder ved shotto pointo og fått smake på en tradisjonell, varm, nyttårs risdrikk, forklarte vi at vi måtte dra videre til Akihabara. Nei, men for en tilfeldighet, dit skulle jammen han også! Og slik endte vi opp i Akihabara med en 60 år gammel japaner på slep gjennom manga-butikker, inn i fotobokser og på maid-cafe. Han var utrolig hyggelig, og spanderte faktisk hele resten av dagen på oss, selv om vi prøvde å betale selv.

Akihabara

Maid-cafe middag.

Mangafigurer

Gruppebilde med maid'en vår Yukihime.

Tidenes fotoboks photo shoot! Hahaha.

Det er så mye å si om fotoboksbildene at jeg ikke vet helt hvor jeg skal begynne… Hahaha. Derfor blir dagens spørsmål:

Hvilket av fotoboksbildene er din favoritt, og hvorfor? 

Gleder meg veldig til å høre fra dere! Ps: min favoritt må nok være i midten til venstre, hvor det i grunnen bare ser ut som om en tilfeldig fyr snek seg inn på bildet vårt. Haha.

Resten av dagene i Tokyo gjorde vi litt av hvert. Vi fant en One Piece butikk! Hihihi!

Vi prøvde ut litt forskjellige kafeer.

Og trasket litt rundt.

Grafittikunst i en park med hip hop dansende ungdommer.

kowai kitty-chan

Dro til Tokyo Tower.

Var på kunstutstilling.

Turen kulminerte i Kabuki-teater. Dette var virkelig en opplevelse. Stykket var satt i samuraienes tid og var en spesielt fargerik og flott nyttårsforestilling. Det hele foregikk på 1100-talls japansk, noe til og med de fleste japanere sliter med å forstå, og den eneste oversettelsen vi hadde var en engelsk oppsummering av det 4 timer lange stykket på én A4 side. Gleden ble derfor stor da vi på tross av dette klarte å forstå en vits med referanse til årets maskotvinner, Funasshii. I Japan er det vanlig for byer eller prefekturer å ha maskoter og årlig kåres den søteste/ kuleste maskoten. I fjor vant Kumamon (fra Kumamoto) og i år ble altså vinneren Funasshii. Dere husker kanskje Funasshii fra et tidligere innlegg hvor jeg lurte på hvem dette var?

Kumamon

Funasshii

Det var dessverre ikke lov til å ta bilder under selve forestillingen, men dette var altså utsikten vår.

Siden forestillingen varte i omtrent 4 timer, var det spisepause på midten hvor vi hadde forhåndsbestilt obento.

Hvis du noen gang befinner deg i Tokyo vil jeg absolutt anbefale å gå på Kabuki. Det var utrolig scenekunst, flotte kostymer, morsomt og veldig interessant!

Tokyo, vi kommer gjerne igjen!